Fia

Når jeg var 14 lærte jeg noe her i livet. Ikke noe som alle andre lærte, men likevel noe viktig.
Jeg hadde satt meg ned på en benk i parken, det var kaldt ute. Jakka var på og frostrøyken sto. Like etter at jeg hadde satt meg ned durte det i lommen min. En melding hadde tikket inn. Fra deg. Med en gang jeg så den løp jeg. Jeg måtte vekk, vekk fra alt, vekk fra sivilisasjonen. Et sted der ingen kunne nå meg. Et lite sted, et trangt sted, men hvor finner man sånt i byen. Bare ett sted, og dit var jeg på vei.
Trærne og veiene ble til en dis, og luften pisket i håret mitt. Alt dette føles deilig ut mot huden min, det passet meg bra i dag.
Så fort jeg fant fram sank jeg ned på bakken. Det var kalt der, fuktig også, og mørkt, det var bekmørkt der. Over meg var det mørkt, under meg var det mørkt og rundt meg. Ingen kunne finne meg her.
Endelig kunne jeg slippe tankene til. Det kunne bare ikke være sant, det var ikke mulig. Men noe som kom fra deg var aldri en spøk. Og dette kunne jeg ikke takle, det var bare for vondt. Hvordan kan sånt være mulig, også fra deg da. Jeg som trodde alt var bra. Jeg hadde jo snakket med deg for bare et par timer siden, du hadde ledd. Men ikke nå lenger.
Nå så alt bare mørkt ut, hele fremtiden. Hvordan skal man komme seg gjennom noe sånt? Hvordan kan man bare leve videre som om ingenting har skjedd? Men jeg, jeg skal aldri glemme det. Aldri.
Og hva med familien din, hva kommer til å skje med dem. Siden de er utenbys, så vet de ikke noe. De kommer antageligvis ikke til å få vite det før de kommer hjem. De kommer sikkert ikke til å komme over det, de heller. De er jo så glad i deg. Hvordan kunne du Fia? Dette kommer til å merke familien din til evig tid.
Hele byen kommer til å få sjokk. Dette er ikke noe alle har ventet. Hvordan kunne de det? Du var jo alltid en gledespreder. At dette kunne skje med deg, det kunne ingen ha ventet.
Hvordan kan fuglene fortsette å kvitre etter dette? Hvordan skal vi komme oss gjennom det? Hva kan fremtiden bringe nå? Hvem kan bare leve videre etter dette? Hvorfor skulle dette skje? Deg, hvorfor deg? Hvorfor? Hvordan?
Spørsmålene surrer rundt i hodet mitt, men det kan de bare gjøre, for jeg vil ha svar. Dette skal ikke skje med en jente på 14 år. Det skal det bare ikke! Det er ikke slik gud vil ha det.
Hva med meg? Hvordan kunne du gjøre noe sånt noe, Fia? Hvordan? Du vet at jeg ikke kommer til og komme over dette. Det vet du. Jeg, som familien, jeg vil være merket. På grunn av deg, Fia.
Det rasler i blader utenfor, og noen pinner knaser. Hvem kommer hit? Hvem vet om dette stedet? En rufsete mann kommer inn. Skjorta er tynnslitt, buksa er opprevet. Det er bare filler han går med. Han ser med på meg med et tannløst glis. Hvem kan smile nå?
Jeg kommer meg opp, og setter avgårde, jeg vil ikke være på et sted sammen med noen nå. Aldri mer. En slik verden, som bare går videre må jeg bort fra. Skal jeg ta følge, Fia?
Igjen durer det nede i lommen min, men jeg ignorerer det. Jeg vil ikke snakke med noen, for den jeg vil snakke med er ikke her. Men snart, snart skal jeg ta følge. Bare vent på meg, Fia. Du må vente. Hvis du kan, kan jeg og. Jeg følger etter, du vet det, men du må vente.

Denne historien skrev jeg til tentamen i norsk. Den er bare fiksjon!

-Alexa